Bruken av midlertidig ansettelse er strengt begrenset i arbeidsmiljøloven. En av de få situasjonen der det er lov mde midlertidig ansettelse, er ved praksisarbeide. Høyesterett har nå foretatt en vurdering av hvordan arbeidsmiljølovens bestemmelse om midlertidig ansettelse skal vurderes opp mot leger som er i spesialisering.

HøyesterettSaken Høyesterett hadde til behandling gjaldt spørsmålet om en lege i spesialisering, som var ansatt i midlertidig stilling, hadde krav på fast ansettelse. Den reiste særlig spørsmål om forståelsen av begrepet «praksisarbeid» i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav c.

Den ankende part A var ferdig utdannet lege i 1987. I 2003 ble hun ansatt som lege i spesialisering ved Rikshospitalets kirurgiske avdeling for en periode på fire år. På grunn av permisjoner ble utløpstiden forlenget til 31. desember 2010, da hun fratrådte uten å ha fått spesialistkompetanse innen generell kirurgi. Før fratredelsen fremmet hun krav om fast ansettelse, noe sykehuseieren Oslo universitetssykehus HF ikke ville gi henne. Hennes søksmål om dette førte ikke frem for tingretten og lagmannsretten.

Høyesterett vurderte først det generelle spørsmålet om leger i spesialisering kan sies å utføre praksisarbeid, slik at det er adgang til midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav c.

Ved vurderingen la Høyesterett særlig vekt på at

  • spesialistutdanningen bygger på et offentlig rammeverk.
  • Legene i spesialisering utfører videre sitt arbeid med sikte på å oppnå formell kompetanse innenfor et fagområde, og dette skjer i øremerkede praksisstillinger ved godkjente utdanningsinstitusjoner.

Høyesterett bygget på at kravet til praksisarbeid er oppfylt selv om disse legene allerede har fullført grunnutdanning, og på tross av at de i stor grad utfører vanlige arbeidsoppgaver, jf. Rt. 2009 side 578.

Høyesterett la derfor til grunn at det er adgang til midlertidig ansettelse av leger i spesialisering.

A gjorde subsidiært gjeldende at hennes stilling etter en konkret vurdering likevel ikke kunne godkjennes som en praksisstilling, fordi den ikke var egnet til å gi henne spesialistkompetanse. Heller ikke denne anførselen førte frem, og hennes anke ble dermed forkastet.