Hvem har krav på felles bolig ved ektefelleskifte?

Etter ekteskapsloven § 67 a) kan en ektefelle, hvis særlige grunner taler for det, uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å få overta fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig.

Bestemmelsen i ekteskapsloven er som følger

[box type=»info» style=»rounded»]§ 67. Særregler om felles bolig og innbo.

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å overta:

a. fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave,
b. andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til,
c. leiekontrakt om retten til den felles bolig, eller
d. vanlig innbo i det felles hjemmet.

Ved vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov.

[/box]

Bestemmelsen gjelder så lenge den andre ektefellen ikke har odelsrett til eiendommen eller den ikke er ervervet fra den andre ektefellens slekt ved gave eller arv.

Om det ikke foreligger slike «særlige grunner» som bestemmelsen omfatter, kan hver av ektefellene kreve eiendommen solgt jf. ekteskapsloven § 71.

I en fersk dom fra Høyesterett (12.12.13) foretar retten en nærmere vurdering av hva som egentlig ligger i kravet «særlige grunner». Dommen, med saksnummer HR-2013-02582-A, kan leses i sin helget på denne siden. (ekstern lenke)

Saken gjaldt et ektefelleskifte, hvor begge parter ønsket å overta huset, det vil si å få den felles boligen utlagt til seg på skiftet.

Eierforholdene var 50-50: Begge ektefellene eide en halvpart hver av eiendommen. Samtidig hørte det med til bakgrunnshistorien at tomten som eiendommen var oppsatt på var gitt som gave til ektefellene av kvinnens foreldre.

 

Hadde en av partene fortrinnsrett til å få utlagt eiendommen til seg etter «særlige grunner» jf. ekteskapsloven § 67 a?

I henhold til ekteskapsloven § 67 a) kan det ikke kreves å få overta felles bolig hvis den er ervervet fra den andre ektefellens slekt ved gave eller arv. Høyesterett kom frem til at siden det dreide seg om en tomt som var mottatt med tanke på utbygning, falt ikke dette inn under gaveunntaket i kvinnens favør. Det opprinnelige ervervet må gjelde selve boligeiendommen. Videre ble det slått fast at gaveunntaket heller ikke gjelder for boligeiendom som ektefellene eier sammen, og at det må være en forutsetning at boligeiendommen har vært i ektefellenes slekts eie før den ble gitt i gave. Høyesterett mente likevel at kvinnens slektstilknytningen til tomten ville stå sentralt ved vurderingen om det forelå «særlige grunner» for å få overta eiendommen.

Høyesterett gikk dermed videre for å vurdere om det forelå slike «særlige grunner» for overtagelse hos hver av partene. I all hovedsak stod partene relativt likt; de hadde et felles voksent barn, og ingen omsorgs- eller samværsansvar for barn som gir dem et særlig behov for å overta boligen.

De hadde begge et likestilt ønske og interesse i å fortsette å bo i boligen, som hadde vært et felles prosjekt med ulik respektiv innsats etter kunnskap og evne.

For mannens vedkommende var ikke behovet for overtakelse knyttet til ivaretakelse av næringsvirksomhet eller annen arbeidssituasjon. Han var ikke avskåret fra å bosette seg i området om han ikke fikk overtatt eiendommen, da det fantes flere typer salgsobjekter i området. Boligen var heller ikke bygget for å innfri særlige behov for noen av partene.

Videre hadde mannen en større gårdseiendom kun fire kilometer unna som han delte med sine søsken, og muligheten til å ivareta tilknytningen til området var derfor ivaretatt. Kvinnen ble vurdert etter de samme kriteriene. Det som skilte seg ut var at hun hadde en slektstilhørighet til eiendommen da tomten var blitt gitt som gave fra hennes foreldre. Utover dette var ingen av partenes interesser eller behov slik at det ga noen interessevekt i favør til den ene eller den andre.

 

Salg av eiendommen som en løsing på skiftet?

Ingen av partene ønsket at eiendommen skulle legges ut for salg. Hovedregelen for salg bør kun anvendes dersom det ikke er mer rimelig at boligen tilkjennes den ene ektefellen.

Det avsluttende spørsmålet ble derfor hva slags betydning kvinnens slektstilknytning skulle ha når partene i utgangspunktet stilte forholdsvis likt, og om denne slektstilknytningen gjorde det mer rimelig at hun skulle få overta eiendommen enn at mannen skulle få overta den. 

Ut ifra en behovs- og rimelighetsvurdering ble det lagt avgjørende vekt på at siden tomten hadde blitt utskilt fra kvinnens families gård, var det mer nærliggende at kvinnen skulle få overta eiendommen. I vurderingen ble de samme momenter som brukes i «gaveunntaket» lagt til grunn, der blant annet hensynet til at tomten var gitt til partene som felles gave fra hennes familie og at hovedbruket, som var eid av kvinnen, grenset til boligeiendommen som hun ønsket utlagt. Det var derfor mer rimelig at kvinnen skulle overta boligen enn at mannen skulle gjøre det. Det ble også lagt vekt på hvilke konsekvenser det ville få for hver av partene ved salg til utenforstående, og her var det kvinnens behov og interesser som ville rammes hardest.