Er man «i arbeid», og har krav på yrkesskadeerstatning fra folketrygden hvis man bli skadet i teambuildingsaktiviteter på et jobbseminar? Dette var spørsmålet i en fersk Høyesterettsdom. Dommen gir flere avklaringer for grensen mellom fritidsaktiviteter og situasjoner der man anses å være på jobb, med tanke på rett til å få yrkesskadeerstatning.

Kort om saken

En mann var ansatt som teamleder for saksbehandlerne i et finansselskap. Den 18. november 2010 ble han skadet i en akeulykke som skjedde i forbindelse med et faglig seminar arrangert av arbeidsgiveren. Seminaret var obligatorisk, og inneholdt både faglig innhold og «teambuilding aktiviteter». En av disse aktivitetene besto av aking med såkalt airboard -en form for akebrett som kan oppnå svært høy hastighet. Under akingen skjedde en ulykke der han sannsynligvis et tre, og pådro seg blant annet alvorlige hodeskader.

Mannen søkte yrkesskadeerstartning men fikk avslag fra NAV, og tapte søksmålet han anla både i trygderetten og lagmanssretten. I høyesterett fikk han imidlertid gjennomslag.

Retten mente at skader som har tilknytning til et faglig arrangement som arbeidsgiver betaler for, og hvor det er forventet at man deltar, kan gi grunnlag for erstatning.

 

Julebord, dans og organisert trening etter arbeidstid er ikke dekket.

Det ble imidlertid trukket en grense mot rene sosiale aktiviteter som for eksempel middag og dans på seminar, julebord og organisert trening etter arbeidstid.

Nedenfor går vi mer detaljert gjennom reglene, og ser på rettens vurderinger i saken.

 

Reglene for yrkesskadedekningen etter folketrygdloven

Etter folketrygdloven har man krav på yrkesskadedekningen «for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.» Loven oppstiller altså tre krav til skaden. Den må ha skjedd

  • mens arbeidstakeren er i arbeid
  • på arbeidsstedet
  • i arbeidstiden

Høyesterett vurderte først kravene i denne bestemmelsen, blant annet opp mot tidligere rettspraksis og konstaterte at i situasjoner der skaden har skjedd utenfor arbeidsstedet, blir det i praksis i stor grad foretatt en samlet vurdering av disse vilkårene med en hovedvekt på vilkåret «i arbeid». Dersom dette vilkåret er oppfylt, vil arbeidsstedet anses for å være midlertidig flyttet.

Samtidig viste Høyesterett til en dom fra 2004, der det ble nektet yrkesskade dekning i den sak der skaden hadde skjedd under en markering for avslutning av en virksomhet (den såkalte Gravøldommen publisert i Rt. 2004 side 487).

Samlet ga Høyesterett følgende oppsummering av hva som er gjeldende rett. Det følgende er derfor sitat fra dommen, og er en sammenfatning av reglene som vil bli stående som veiledende for yrkesskadesaker fremover.   Begrepet «i arbeid» er ikke skarpt avgrenset og er ikke helt dekkende for hva som omfattes. Kjernen i begrepet er utførelse av arbeidstakerens ordinære arbeidsoppgaver. Men blir en arbeidstaker utsatt for en ulykke på arbeidsstedet, stilles det ikke noe krav om at ulykken har tilknytning til utføringen av arbeidsoppgavene – arbeidstakeren vil da som den store hovedregel være yrkesskadedekket. Kriteriet «i arbeid» har derfor først og fremst betydning når ulykken skjer utenfor arbeidsstedet.

Det ligger ikke i begrepet ordinære arbeidsoppgaver at oppgaven må utføres daglig; også oppgaver som utføres fra tid til annen, vil omfattes hvis de utføres innenfor rammen av arbeidstakerens oppgaver. I det moderne arbeidsliv ligger det for mange arbeidstakere innenfor det ordinære arbeidet at man fra tid til annen drar på faglige seminarer utenfor det vanlige arbeidsstedet. Skader som skjer under den faglige delen av et slikt seminar, vil oppfylle bedriftsvilkårene.

I tillegg til ordinære arbeidsoppgaver omfattes gjøremål som har nær tilknytning til det ordinære arbeidet.

På den annen side dekkes ikke alle aktiviteter som utføres i forbindelse med arbeidet. For eksempel dekkes vanligvis ikke skader som inntreffer under rent sosiale aktiviteter eller fritidsaktiviteter i regi av arbeidsgiveren, som middag og dans på seminar, julebord eller organisert trening etter arbeidstid.

Det samme gjelder skader som inntreffer dersom en seminardeltaker benytter en pause i programmet til å kjøre slalåm eller ta en joggetur.  

Imidlertid er det ikke utelukket at en skade som har skjedd under en sosial aktivitet eller fritidsaktivitet, kan ha skjedd «i arbeid». Ved den nærmere vurderingen er det sentralt hvilken tilknytning og nærhet det er mellom aktiviteten og arbeidstakerens ordinære arbeid. Når aktiviteten har skjedd i tilknytning til et faglig seminar, vil avgjørelsen av om aktiviteten har skjedd «i arbeid», først og fremst bero på om aktiviteten må anses som arbeid i relasjon til det aktuelle seminaret, det vil si om aktiviteten inngikk i seminaret på en slik måte at den må sies å være arbeid.

Dersom arbeidsgiveren pålegger arbeidstakeren å delta på en bestemt aktivitet, må aktiviteten som den store hovedregel anses for å ha skjedd «i arbeid». Dette må være tilfellet selv om aktiviteten er av en slik art at arbeidstakeren arbeidsrettslig sett har adgang til å reservere seg mot å delta. Og det kan ikke uten videre være avgjørende at det gjelder en aktivitet som arbeidstakeren ikke har plikt til å utføre i henhold til instruks eller arbeidsordre.

Også aktiviteter som arbeidsgiveren forventer at arbeidstakeren skal delta på, må som hovedregel være omfattet dersom tilknytningskravet for øvrig er oppfylt.

Ved vurderingen av tilknytningen og nærheten til arbeidet tilsier formålsbetraktninger at det også bør ha betydning hvorvidt aktiviteten skjer i arbeidsgiverens eller arbeidstakerens regi.

Etter denne omfattende redegjørelsen for Høyesteretts syn på rettstilstanden, gikk retten over til å vurdere akeulykken nærmere. Retten mente at det i utgangspunktet dreide det seg om en ren fritidsaktivitet. Samtidig fant man at formålet med akingen ved den aktuelle ulykken var videre enn vanlig ved aktiviteter av denne art.

For det første ønsket arbeidsgiveren å styrke teambyggingen blant seminardeltakerne. Teambyggingsformålet tilsa at akingen måtte anses for å ha tilknytning til seminarets faglige del.

For det andre hadde akingen også som formål å skape positivt engasjement på seminarets faglige del. Dette bidro til å styrke tilknytningen til arbeidet.

Deltakelsen på seminaret var videre obligatorisk. Det var riktgnok ikke deltakelsen på selve akeaktiviteten, men det var forventet at man var med. For at en aktivitet av denne art skal ha tilstrekkelig positiv virkning for teambygging og positivt engasjement i seminarets faglige del, er det vanligvis en forutsetning at flesteparten av deltakerne på seminaret også deltar i aktiviteten. Det forhold at det var forventet at man deltok, tilsa etter rettens syn at aktiviteten inngikk i seminaret på en slik måte at det måtte sies å være arbeid.

I tillegg kom det forhold at arbeidsgiveren arrangerte og betalte for aktiviteten og på denne måten hadde mulighet til å kontrollere risikoen. Arbeidstakerne hadde derimot mer begrensede muligheter til å kontrollere den nokså risikopregede aktiviteten. Yrkesskadedekningens
formål – å sikre mot risiko man utsettes for i arbeid – tilsier at arbeidstakeren ikke bærer risikoen i et slikt tilfelle.

Konklusjonen til Høyesterett var at det samlet sett dreide seg om et grensetilfelle, men konklusjonen var likevel at man fant det «ikke tvilsomt» at akingen skjedde «i arbeid».

Vedtaket der den uheldige akeren hadde blitt nektet yrkesskadetrygd var derfor ugyldig.

 

 

Dommen er av 19. mai 2014 og har saksnummer HR-2014-00997-A, (sak nr. 2014/110)